Kronikk: Verdifulle mellomrom

"Jeg ønsker meg flere mellomrom. Både på vegne av naturen og oss mennesker. Vi kan ikke være effektive og produktive hele tiden, vi trenger mellomrom for å kunne fungere optimalt og være i balanse", skriver Mette Løvseth i denne kronikken.

2022-03-18
Mette Løvseth

Jeg ønsker meg flere mellomrom. Både på vegne av naturen og oss mennesker.Vi kan ikke være effektive og produktive hele tiden, vi trenger mellomrom for å kunne fungere optimalt og være i balanse.

Mellomrom i naturen
De livsviktige insektene våre er under sterkt press på grunn av menneskelig aktivitet. Hele 40 % av artene står i fare for å forsvinne. Det er flere årsaker til at insekter i økende grad er utryddingstruet, men en av dem handler om at insektenes mellomrom blir færre og færre. Vi bygger stadig ned naturarealer og fratar insektene sine naturlige levesteder. Jord- og skogbruket blir stadig mer intensivt, med større jordstykker og et mer ensartet landskap. Alle de andre arealene, landskapets mellomrom, blir lett glemt. Det handler om jorde- og bekkekanter, veikanter og åkerholmer. Det er i disse mellomrommene insektene trives best, i halvhøy vegetasjon med varierte blomsterarter, ikke i typiske skogsområder eller på selve jordbruksarealet. For å kunne gjøre jobben sin, og sikre vår matforsyning, er de avhengig av å kunne restituere seg, finne bolplass og næring, i sine naturlige leveområder.



Situasjonen for insektene våre og moder jord er alvorlig. I flere årtier har vi hatt et overforbruk av energi, og effektivitet og produktivitet har vært nærmest enerådende. Resultatet er klimaendringene verden nå står ovenfor, og som det haster å ta tak i.

Mellomrom for oss mennesker
Vi mennesker er avhengig av naturen for å overleve, og vi er sterkere bundet sammen enn vi kanskje liker å innrømme.

I likhet med naturen kan ikke vi mennesker leve med et for høyt energinivå over tid, uten rom for å hente oss inn. Vi trenger mangfold og variasjon, restitusjon og hvile for å kunne fungere og leve balansert og godt. Vi har likevel en tendens til å glemme hvor viktig pauser og hvile er, og hverdagen og samfunnet vårt krever ofte så mye av oss, at vi ikke tar oss tid til dette.

I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) er stress verdens største folkesykdom. Stress som vedvarer over tid kan føre til en lang rekke fysiske og psykiske sykdommer, og de samfunnsøkonomiske kostnadene er store.

Hvorfor er det så vanskelig å stoppe opp, og sette ned tempoet? Jeg tror en viktig grunn til det er at effektivitet og produktivitet har gjennomsyret verden for lenge. Men det er ikke bærekraftig verken for jorden eller menneskenes helse. Vi trenger å bli mer bevisst på, ikke bare hvor skadelig stress er, men hva vi har å vinne på å ta det litt roligere, og erfare dette. Det er dokumentert at vi blant annet blir rausere, mer empatiske, mer produktive og mer intelligente – og ikke minst bedre i stand til å løse utfordringene vi møter på i hverdagen. Vi blir rett og slett en bedre utgave av oss selv.

I vår kultur er opplevelsen av eksistens knyttet til verbet å gjøre. Det kan synes som vi har minimal forventning til ikke-handling, «tomhet» og stillhet. Når vi på en eller annen måte hviler, er vi i en tilstand der det tilsynelatende skjer svært lite. Men det å hvile er ikke en tilstand av ingenting. Det skjer noe allikevel, og det som skjer er veldig viktig! Vi restituerer oss selv, cellene fornyes, vi stabiliseres og kreative prosesser og koblinger skapes.
Daglig utsettes vi for enorme mengder stimuli og inntrykk fra omverdenen, fra menneskene rundt oss og ikke minst gjennom teknologien; ulike nettsteder, apper, spill og sosiale medier. Verden har forandret seg utrolig mye bare de siste 30-40 årene, og hjernen vår må forholde seg til mye større mengder informasjon i dag. Samtidig har ikke menneskehjernen, evolusjonsmessig, utviklet seg stort. Den er på mange måter den samme som da vi levde av jakt og fiske ute i naturen.


Vi gjør oss selv en stor tjeneste ved å ikke hele tiden fylle oss til randen med stimuli, men heller skape noen mellomrom med stillhet, ro og la sansene hvile. Det å ta seg tid til å stoppe opp et øyeblikk, legge merke til små detaljer, kanskje la seg undre litt kan være utrolig fint, og det har en dokumentert stressreduserende effekt.

I praktisering av yoga, meditasjon og mindfullness jobber man med å skape mellomrom på minst to måter.

For det første skaper man et mellomrom, en pause i hverdagen sin, der man gir seg selv muligheten til å bare være. Å ikke skulle utrette noe, eller oppnå noe, men være tilstede i øyeblikket fullt og helt.

For uten å praktisere yoga eller meditasjon (som kanskje er mest kjent), kan slike gode mellomrom skapes ved at man for eksempel går en rolig tur i skogen og tar i bruk sansene for å komme i kontakt med naturen på en ny måte. Denne formen for mindfullness kalles gjerne skogsbading (Japansk Shinrin-Yoku), og man tilbringer tid i naturen med et særskilt oppmerksomt nærvær. Konkrete eksempler som kan være til hjelp for å oppnå tilstedeværelse og ro er å lukte på et blad, kjenne på mose, bark eller en stein, eller å observere et blad som så vidt rører seg i vinden.

Noen kortere mellomrom i løpet av dagen er også verdifullt. Det kan være å drikke kaffen sin i fred, uten å scrolle på mobilen. Eller å stoppe opp et øyeblikk, mens man skriver en tekst om dette temaet, og lukke øynene, kjenne underlaget man sitter på og legge merke til pusten sin, og hvordan skuldrene automatisk senker seg.

Når man praktiserer yoga, meditasjon og mindfullness jobber man også med å skape mellomrom, mentalt og fysisk. Mellomrom mellom tanker, bindevev, muskler og ledd. Sinnet blir roligere, tankestrømmen mindre intens og man kan utforske stillheten, det lille øyeblikket mellom hver tanke. Muskler og vev blir mindre anspent og kroppen åpnes opp.

Både vi mennesker og naturen har godt av flere mellomrom i både tid og rom. Steder der det tilsynelatende ikke skjer noe, vill, uberørt natur og et tidsrom der vi kan finne ro og muligheter for rekreasjon. Jeg håper vi kan bli bedre på dette i tiden fremover.

20210821_172737%20frida.jpg

Kilder og inspirasjon:
Siw Aduvil, «Hvile»

Wenche Dramstad og Christian Pedersen, «Disse trendene er dårlig nytt for pollinerende insekter» i Aftenposten 26.03.19

https://naturvernforbundet.no/kommentarer/derfor-trenger-vi-insektene-article40811-4279.html