Kronikk: Mindfulness og yoga som støttebehandling i en kronikers liv.

Siri Nordhus er lærer i MBSR, mindfulness og yoga, bosatt i Trøndelag og tidligere medeier ved Zenit Yoga i Trondheim. I denne kronikken skriver hun om oppmerksomt nærvær og yoga som støttebehandling i sitt liv som kronisk syk.

2022-07-27
Siri Nordhus

Jeg har Cystisk Fibrose (CF), en medfødt, arvelig sykdom som påvirker lunger, bihuler, svettekjertler og fordøyelsessystemet. Hos mennesker med CF fungerer ikke de slimproduserende kjertlene i kroppen som de skal, man får problemer med å kvitte seg med slim og dermed øker risikoen for infeksjoner. Med CF følger et strengt regime som handler om fjerning av slim ved hjelp av lungedrenasje, regelmessige antibiotikakurer og trening. Man må trene, gjerne kondis og styrke, formen bør være bra og den mentale tilstanden enda bedre. CF er en progredierende sykdom, hvilket innebærer at man blir sykere, men med riktig trening og medisinering kan man kanskje utsette å bli dårlig tidlig i livet.

Etter at jeg som voksen fikk CF-diagnosen ble jeg opptatt av å finne metoder som kunne fungere i mitt liv. Yoga og etter hvert mindfulness ble svaret. Det logiske i praksisen tiltalte meg, oppmerksomheten på pusten, følelsen etter endt time, avspenning før og etter klassen. Mixen av å gjøre og å være, fellesskapet med andre. Jeg opplevde meg ikke tappet etter praksis, jeg fikk fornyet energi. Samtidig handlet det om at yoga som visdomstradisjon går langt utover den fysiske praksisen du gjør på yogamatta, det er en måte å leve livet sitt på. For meg var dette tiltalende og jeg utvidet min praksis til også å inkludere meditasjon og mindfulness, både som formell og uformell praksis. Jeg hadde gode år på Zenit yoga i Trondheim, både som elev og etter hvert som lærer både i yoga, mbsr og mindfulness, men til tross for betydelig egeninnsats slapp heller ikke jeg unna CFs nådeløse ferd. Jeg ble dårligere, fikk flere og mer alvorlige infeksjoner med påfølgende lungeblødninger, i starten var disse små og relativt ufarlige, etter hvert ble de livstruende.

Jeg fortsatte å praktisere og å undervise parallelt med at helsa ble dårligere. Høsten 2017 var spesielt krevende og det ble etter hvert klart for meg at jeg trengte en pause. Jeg ønsket å fordype meg i egen praksis og hadde sagt fra at jeg ville ha pause fra undervisning våren 2018. Jeg underviste min siste mindfulness-klasse for fremtidige yogalærere en lørdag i januar 2018, ble innlagt samme ettermiddag med lungeblødning og infeksjon, dagen etter ble jeg lagt i kunstig koma. Det kom enda en infeksjon, og jeg fikk eget fly til Riksen hvor jeg våknet noe omtumlet 9 dager senere uten evne til å gjøre særlig mer enn å blunke med øynene. Jeg var fortsatt på respirator, men hadde fått en kanyle i luftrøret som jeg pustet gjennom. Det kalles trakeostomi og gjøres når pasienten trenger pustehjelp, men ikke behøver å ligge neddopet på respirator. Man kan ikke snakke når man har denne kanylen i luftrøret. Dette ble en helt annen fordypning enn den jeg hadde sett for meg.

Etter at jeg våknet fra koma handlet det om å trene meg så sterk at jeg klarte å låse opp telefonen, få krefter nok til å sitte på sengekanten, klare gjøre meg forstått uten å kunne snakke. Jeg ble sterk nok til å holde en penn og etter et par dager med pennetrening klarte jeg å formulere ord og kunne kommunisere. En annen praksis ja, men med like store krav til disiplin, til å møte opp i eget liv og til å forholde seg til en virkelighet som var ny, ukjent og skremmende. Etter Riksen fulgte respiratoravvenning på St.Olavs i Trondheim, respiratoren måtte slås av gradvis, lungene måtte trenes til å gjøre jobben selv. Ved ankomst St.Olavs hadde jeg sørget for at yogamatta mi var på plass, min datter tok i tillegg med forskjellige treningsstrikker til meg, så der var jeg med rør i halsen, festet til en respirator uten å kunne snakke, men i gang med trening, dog med sterkt begrenset aksjonsradius. Jeg trente, mediterte og etter hvert økte jeg på med ren styrketrening.

Det fulgte flere innleggelser og til slutt transplantasjons-vurdering på riksen. Sommeren 2018 ble jeg satt på venteliste for nye lunger.

Det er en helt egen øvelse å stå på en slik liste, du må alltid være tilgjengelig. Denne typen tilgjengelighet er langt unna det idealet vi som praktiserer yoga og mindfulness er på utkikk etter. Vi ønsker å være til stede uforstyrret i stillhet. Slik ble det ikke, men hva er praksis? Det må kanskje være å fortsette å praktisere uansett hvor man befinner seg, med eller uten matte, med eller uten stillhet, om å forholde seg.

Praksisen ble enda viktigere, å rulle ut matta på rommet, gjøre yoga, sitte i meditasjon, reflektere rundt aktuelle problemstillinger, og når katastrofetankene om for eksempel tanken på tidlig avgang fra dette jordelivet kom, så kunne jeg stille meg selv både vennlige og kritiske spørsmål som – vet jeg dette – er dette en sannhet?

I ventetiden benyttet jeg ofte «fjellmeditasjon» - i min høyst usikre tilværelse hadde jeg behov for fjellets urokkelighet. I tillegg praktiserte jeg takknemlighet og selvmedfølelse (compassion og self compassion). Jeg takket de lungene som tross alt holdt liv i meg, og forsøkte samtidig å forberede kroppen på å ta imot de nye som jeg håpet ville komme. Å anerkjenne kroppens strev for å holde liv i meg var viktig, man kan helt klart bli lei av alle plager, men hvem sier at kroppens intensjon er å plage en? Kanskje den gjør så godt den kan under de gitte forutsetninger?

Loving kindness og det å praktisere compassion har vist seg svært effektivt, noe blant annet forskningen til Richard Davidson bekrefter. Praksisen gir raske resultater og mennesker opplever at den gir rom for åpenhet og vennlighet. For meg har denne praksisen vært viktig, jeg trenger så klart min fysiske styrke, men jeg trenger også dette rommet av vennlighet rettet inn mot både meg selv og mine omgivelser. Takknemligheten har i mange år nærmest «bodd» i meg, av og til har jeg undret meg. Kanskje er det en naturlig konsekvens av de utallige sykdomserfaringene og vissheten om hvor heldig jeg er. Høsten 2019 fikk jeg transplantert nye lunger. Det å ta det inn over seg at jeg lever fordi en eller flere tok et valg om organdonasjon er stort. I dette ligger også at den største takknemligheten aldri vil kunne rettes til riktig mottaker eller mottakere.

Siri Nordhus er lærer i MBSR, mindfulness og yoga, bosatt i Trøndelag og tidligere medeier ved Zenit Yoga i Trondheim. 

Aktiviteter

Ingen aktiviteter tilgjengelig for øyeblikket