Medlemsbrev februar 2018 - Tre kjærlighetsrelasjoner som gjør oss hele

I dette medlemsbrevet deler Michael de Vibe åpent og generøst erfaringer og erkjennelser fra sin egen personlige livsreise.

2018-02-26
Michael de Vibe

Kjære medlemmer,
I dette medlemsbrevet deler Michael de Vibe åpent og generøst erfaringer og erkjennelser fra sin egen personlige livsreise. Det sies at det mest personlige også er det mest universelle. Jeg tror mange av dere vil kjenne dere igjen i det Michael skriver. God lesning

Jeg vil også benytte anledningen til å minne om stilledagen med påfølgende årsmøte på Paramita Meditasjonssenter i Oslo den 10. mars. Her har dere en flott mulighet til å bruke en halv dag på å praktisere nærværsøvelser i fellesskap med andre. Ser også gjerne at så mange som mulig blir med videre på årsmøtet. Påmelding gjøres på nettsiden vår (se arrangementer).

Beste hilsen,
Tor Magne Handeland, leder Mindfulness Norge

 

Tre kjærlighetsrelasjoner som gjør oss hele.
Leonard Cohen synger i sangen Anthems: «Forget your perfect offering, there is a crack in everything – that’s how the light gets in.»
Vi har alle en crack  – det er vår utfordring og vår velsignelse.

The crack, skyldes at vi ofte er frakoblet. Frakoblet fra oss selv, frakoblet fra hverandre og frakoblet fra verden rundt oss.

For igjen å bli hele må vi igjen bli forbundet, som jo er den sanne betydningen av ordet relasjon - som kommer fra det latinske ordet religare, å bli forbundet igjen. Og ordet Religion kommer også fra den samme roten, å bli forbundet med gud. Og denne lengsel etter igjen å være forbundet er kanskje det som bringer oss til vår nærværspraksis.

Jeg vil gjerne fortelle dere om min crack.

Hvordan ble jeg frakoblet fra meg selv?

Jeg vokste opp i en privilegert familie med kjærlighet og varme. Mine foreldre var sterke. Ingenting i deres liv hadde kommet lett til dem. Jeg beundret dem. De hadde klare forventninger til oss barn om å bli til noen. Og det var viktig for meg å gjøre dem stolte. Jeg søkte alltid deres aksept og bekreftelse på at jeg var på rett vei. Jeg kan ikke huske at de noen gang ba meg om å velge en bestemt karriere, men mitt valg om å studere hardt for å få gode karakterer ble godt mottatt, og å velge medisin følte jeg var i tråd med deres ønsker.

Som små barn kan vi ikke skille vår indre virkelighet fra den ytre virkeligheten. Når mine foreldre var opprørte eller sinte, opplevde jeg disse følelsene som en del av meg. Jeg kunne ikke skille ut og forstå at følelsene de uttrykte, var deres følelser. Dermed likestilte jeg deres følelser med mine følelser.

På samme måte ble mine foreldres normer og verdier mine, og jeg lærte at jeg var den personen de beskrev meg som. Uten å innse det, jobbet jeg hardt for å bli den personen de så i meg. Dette er selvfølgelig av stor verdi for å passe inn i samfunnet jeg er en del av, men det skapte etter hvert en avstand mellom den personen jeg innerst inne følte jeg var, og den personen som jeg burde være.

Å forsøke å leve opp til andres forventninger ble naturlig for meg, og da jeg i tenårene begynte jeg å føle meg engstelig og lure på hvem jeg egentlig var - fortsatte jeg å søke svarene utenfor meg. Jeg søkte det i religionen og fant midlertidig trøst ved at vi alle er syndere som må reddes og frelses. Men det tilfredsstilte meg ikke, og jeg trodde ikke egentlig på det.

Så i begynnelsen av tjueårene, etter å ha oppdaget og praktisert yoga og meditasjon i noen år, avbrøt jeg studiene og reiste til India i tre måneder på jakt etter en guru som kunne fortelle meg hvem jeg egentlig var. Jeg reiste rundt på impuls, og bodde i forskjellige ashrams. Jeg var veldig nær ved å overgi livet mitt til en leder av en stor ashram, en hinduistisk prest. Heldigvis var jeg på den tiden i følge med to eldre amerikanske kvinner, som også var ute etter sannheten - og de klarte å få meg til å se at dette ikke var «the real thing».

Jeg kom tilbake fra India uten en guru og uten penger og eiendeler, men med en sterk følelse av at det jeg søkte var inne i meg. «Sprekken» var fortsatt der - og det tok mange år for lyset å komme inn.

I min ungdom følte jeg meg ofte atskilt fra mennesker rundt meg, og jeg opplevde at det var en gardin mellom meg og mine venner og mellom meg og verden rundt meg. Dette forsterket følelsen av å være frakoblet. Jeg kunne være med andre mennesker, men uten å bli berørt av deres nærvær. Jeg kunne tilbringe tid i naturen, lukte blomstene og se solnedgangen, men fortsatt føle meg alene.

Etter mange års meditasjonsøvelser, innså jeg at min praksis ofte hadde vært selvsentrert. På en merkelig måte hadde sinnet mitt fortsatt å styrke følelsen av meg som atskilt fra andre og fra verden. Min identitet hadde endret seg, ved at jeg etterhvert identifiserte meg selv som en mindfulness-utøver - men det var ikke så forskjellig fra alle de andre identifikasjonene jeg hadde forsøkt å fylle.

Gradvis erfarte jeg at identifikasjonene mine, rollene og meningene om meg selv ikke er mitt sanne jeg - de produseres i mitt sinn og opprettholder atskillelsen mellom meg og mitt sanne selv, mellom meg og de andre og mellom meg og verden. Når jeg av og til kunne slippe ideen om hvem jeg burde eller skulle være, og bare være tilstede i hvert øyeblikk, så var det heldigvis en sprekk som lyset kunne komme inn gjennom. Dette er mysteriet i vår øvelse. Jeg kan ikke få det til å skje, jeg kan bare tillate det å skje, og gjenkjenne når det skjer.

Når glimt av lys kommer inn, erfarer jeg meg tilkoblet, og det styrker min eksistensielle lengsel. Denne lengsel har vært sterk, men svært lenge har jeg rettet lengselen utover. Det har vært en utfordring i mitt langvarige forhold til min kone. Hver gang jeg har vært på lange retreater, har hun følt denne lengsel, og har følt seg usikker. Og til tider har hun vært overbevist om at jeg ikke ville komme tilbake, at jeg ville gå inn i kloster og bli der. Når jeg kom tilbake, opplevde vi ofte problemer med å forbinde oss med hverandre igjen.

Etter mange år fikk jeg hjelp fra Vigdis Garbarek som hjalp meg til å se at min lengsel ble rettet i feil retning, utover. Det hadde trolig blitt forsterket da jeg var 16 år og leste boken «A yogi's selvbiografi» av Paramahansa Yogananda. Det var en historie om en ung indisk gutt som gjennom egenutvikling nærmest ble en guddommelig person. Det satte noen griller i hodet på meg som det har vært vanskelig å bli kvitt. Helt siden har jeg vært på jakt etter noe utenfor meg som kunne redde meg. Vigdis viste meg at det var naturlig for min kone å føle seg usikker fordi jeg alltid lette andre steder. Hun sa at jeg var som en ballong som fløy høyt i luften, og kona mi prøvde å trekke meg ned. Vigdis utfordret meg til å se at hvis jeg ikke kunne være fornøyd med situasjonen jeg var i, hvordan kunne jeg noensinne bli fornøyd. Hvis dette øyeblikket ikke er bra nok, hvilket øyeblikk ville virkelig tilfredsstille meg.

Så de siste ti - femten årene har jeg forsøkt å koble meg til dette øyeblikket, til meg selv slik jeg nå, til de som er i mitt liv nå, og til situasjonen jeg er i nå. Det har vært svært utfordrende, for som min mor ofte fortalte meg: «You look before and after and long for what is not».

Etter hvert opplever jeg at dette øyeblikket ER godt nok. Jeg er god nok som jeg er. Det i meg som bare ER, kan jeg alltid hvile i. Dette opplever jeg er nøkkelen for å forbinde meg med andre og med verden. Dette er det lærerne av alle kontemplative tradisjoner prøver å fortelle oss. Som i en historie fra Zen, hvor elevene spør mesteren hvordan de kan nå sitt sanne selv. Han svarer at de aldri kan nå det, akkurat som de aldri kan få solen til å stå opp om morgenen. Elevene spør da hvorfor de skal øve hver dag, og læreren svarer at de øver for å være våkne når solen står opp.               

For meg starter denne relasjonen hver dag ved å koble meg til den levende pusten i kroppen min - denne bevegelsen som er livet - som jeg ikke kontrollerer, men kan overgi meg til og hvile i. Å holde kontakten på denne enkle, men dype måten, å øve tillit til livet i dette øyeblikket, er så utgangspunktet for å forbinde meg med min familie, mine venner, mitt arbeid og min verden.

Sprekken er fortsatt der. Jeg er mer oppmerksom på den nå, og jeg er mer takknemlig for den, fordi jeg har opplevd at det er der lyset kommer inn, slik Stein Mehrens dikt Stedet peker på:

 

Før lengtet jeg alltid etter noe annet

Det var alltid ting jeg ville eie, steder

jeg ville reise til, liv jeg ville leve

 

Nå gripes jeg stadig oftere av lengsel

etter det livet jeg har levet, gjennomlyst

av vemod for alt jeg har elsket og tapt

 

Jeg kan våkne om natten, alene, åpen

full av savn fordi jeg lengter så usigelig

etter stedet hvor jeg er, her

 

Beste hilsen og riktig lykke til med din praksis

Michael februar 2018

Aktiviteter

07.06.2018
Stille retrett 7.-10.juni 2018 - Mindfulness Norge

17:00 - 14:00

Hadeland Folkehøgskole

12.06.2018
Exploring the use of Mindfulness in Schools & Universities Common Challenges – Common Solutions - East & West

08:00 - 17:00

Red Cross Conference Centre, Hausmansgate 7, 0186 Oslo

11.08.2018
Stille retreat 11.-18. august 2018 - Mindfulness Norge

17:00 - 14:00

Hadeland folkehøgskole

25.10.2018
Årskonferanse 26. og 27.oktober 2018: Mindfulness og helsefremmende arbeid. (Prekonferanse 25.oktober 2018)

08:00 - 18:00

Radisson Blu Royal Garden Hotel, Trondheim.