Medlemsbrev august 2018: Nærvær og mening

I dette medlemsbrevet tar Michael de Vibe oss med inn i erfaringene som Frankl gjorde seg under oppholdet i en tysk konsentrasjonsleir. Her får vi tiidløs visdom som fremhever menneskets signatur.

2018-08-30
Michael de Vibe

Forord:

Kjære medlemmer,

Mange som praktiserer og underviser i mindfulness har benyttet seg av visdom hos den østerrikske nevrologen og psykiateren Viktor Frankl, til tross for at han aldri bruker ord som mindfulness eller nærværstrening. I dette medlemsbrevet tar Michael de Vibe oss med inn i erfaringene som Frankl gjorde seg under oppholdet i en tysk konsentrasjonsleir. Her får vi tiidløs visdom som fremhever menneskets signatur. Selv under de mest ekstreme forhold og i de mest pressede situasjoner har vi en evne til å «skifte gir», til å ekspandere, til å vokse, transcendere og utvikle oss selv. Inngangsporten er å oppdage den grenseløse friheten som ligger i et hvert nytt øyeblikk. God lesning!

Dersom du ennå ikke har gjort det, skynd deg å melde deg på årets konferanse i Trondheim 25.-27. oktober. Der vil du blant annet få se og høre mer til Micahel de Vibe.

Beste hilsen,
Tor Magne Handeland

 

Medlemsbrev - Nærvær og mening
ved Michael de Vibe

Jeg har vært opptatt av meningen med livet siden jeg var ganske ung, og det opptar meg stadig. Å finne svar på livets grunnleggende spørsmål har bunnet i en dyp eksistensiell lengsel. Denne ble helt klart forsterket gjennom mine plager med angst og uro som har fulgt meg siden tenårene. Det fikk også næring gjennom mine foreldres historier fra andre verdenskrig, og særlig det min far opplevde i konsentrasjonsleiren Stutthof. På kanten av livet fikk han innsikt i betydningen av mening for å kunne overleve i dødens forgård. Han opplevde at de som om kvelden sa at de ikke hadde noe mer å leve for, de var døde om morgenen.  

Dette er helt i tråd med erfaringene fra Auschwitz til den kjente Wiener-psykiateren Viktor Frankl. Hans bok Kjempende livstro kom ut i Norge i 1966, og jeg fikk den av far like etterpå. Jeg har nylig lest den om igjen og har lyst til å dele noen tanker derfra med dere.  

Frankl beskriver hvorledes fangene går gjennom ulike psykologiske faser i løpet av fangenskapet i leiren. Ved ankomsten opplever de et ankomstsjokk som motvirkes av det han kaller benådningsmani. Fangene fastholder forestillingen om at ennå kan alt gå bra, og de tolker alle små positive tegn inn i denne forestillingen. Så brister raskt denne illusjonen, og erstattes av galgenhumor, nysgjerrighet og forbauselse. Forbauselse over hva det går an for mennesker å venne seg til. Falle i dyp søvn uten problemer med ni stykker tett inntil seg på en trehylle på 2x2.5 meter. Gå i samme skjorte i 6 måneder. Gå i dagevis i søle og frost uten å vaske seg. Spise et stykke brød og en bolle suppe om dagen i månedsvis. Det går opp for ham at Dostojevskis definisjon av mennesket stemmer: Det vesen som kan venne seg til alt. Så inntreffer håpløsheten etter hvert som de innser at sjansen for å overleve er svært liten. Det blir normalt å ha selvmordstanker og mange velger «å gå på den elektriske piggtråden». Deretter inntreffer apatien som et forsvar mot alt det umenneskelige som oppleves. En avstumpethet og bortfall av følelsesreaksjoner på det som skjer. Likegyldig og rolig kan de se på grusomhetene som skjer. Avsky, gru, medlidenhet og opprørthet makter de ikke lenger å føle. Apatien blir et nødvendig panser som de omgir seg med. All streven og hele følelseslivet konsentrerer seg om den nakne selvoppholdelse.

Til tross for primitiviteten fangene faller tilbake til, opplever han sporadiske tilløp til inderliggjørelse. Frankl beskriver hvordan han henter frem minner om sin kone mens han tilnærmet naken er ute i vinterkulda og graver en grøft i frossen jord. Med henne fører han en inderlig samtale og opplever en kjærlighet fylle og forløse han, i kontemplasjon av et bilde han bærer i sitt indre av sin elskede kone. På samme måte kunne han og andre fanger sporadisk fylles av en intens opplevelse av vakker natur. I de øyeblikkene opplever han å kunne reise seg mot trøstesløsheten i den skjebnen som venter og svare ja på sitt spørsmål om det hele har noen mening.

Videre beskriver han hvordan enkelte av fangene kunne gå gjennom brakken og dele ut oppmuntrende ord, eller gi sitt siste brød til en som ikke hadde noe. De var beviser på at selv om leiren kunne ta alt fra menneskene, så kunne de ikke ta bort dette: Friheten til å velge hvordan du vil forholde deg til en gitt omstendighet. Hver dag og hver time gav anledninger til å fullbyrde denne indre avgjørelse, denne indre frihet – eller å la seg frarøve den siste menneskelighet. Han beskriver hvordan noen fanger i løpet av årene i leiren viste en slik holdning i møte med lidelse og død, og beviste at mennesket kan bevare sin frihet til sitt siste åndedrag. Han skriver at selv om det bare hadde vært ett slikt menneske, viser det menneskets mulighet til å omdanne en tilstand av blott og bar lidelse til en indre handling, og vise seg sterkere enn sin ytre skjebne. 

Noe av det Frankl beskriver som en av de største utfordringene for fangene, var å oppleve sin eksistens som fremtidsløs. Når alt er usikkert og man ikke er i stand til å se noen slutt, blir det heller ikke mulig å leve med et mål for øye. Man kan ikke eksistere med retning mot fremtiden når denne er borte. Det meningsgrunnlaget som vi forbinder med noe foran oss er avhengig av at vi opplever fremtiden som en mulighet. De som tapte dette grunnlaget var ofte fortapt for livet, og døde. Når livsmålene ble borte, ble meningen borte, og dermed også meningen med å holde ut. Noen få greide imidlertid å se på den ekstremt vanskelige situasjon de var i som en mulighet for å vokse ut over seg selv. De så i lidelsen og i døden en oppgave og en mulighet til å realisere meningen både med livet og døden. De som greide å få øye på denne muligheten, var ikke interessert i å pynte på eller bagatellisere lidelsen. Ei heller ville de fortrenge den eller skape illusjoner gjennom krampaktig optimisme. I følge Frankl hadde de avslørt lidelsens karakter av dåd. 

Frankl er opptatt av viktigheten i å erkjenne at hvert enkelt menneske er uutskiftelig og uerstattelig. Når dette kommer fullt til bevissthet, trer menneskets ansvar for sitt liv tydelig og klart frem. Flere ganger refererer han til samtaler med fanger som gir dem håp og mot til å fortsette livet i leiren. Det var også hendelser som på tross av det smertefulle, hjalp fangene kollektivt til å vise et forbilledlig liv. Som da en av fangene hadde stjålet noen poteter og leirledelsen forlangte han utlevert. Ellers ville det bli en fastedag for de 2500 fangene. Selvsagt fastet alle heller enn å overgi kameraten til galgen. 

Frankl tar også opp et annet interessant fenomen med tilknytning til mening og lidelse. Han betoner viktigheten av å bli klar over at hver utført handling er sikret i fortiden for evig. Dette perspektivet gjorde det lettere å se at hver avgjørelse og handling hadde betydning. Slik sett kunne det fortidige også være med på å skape mening, selv når fremtiden var usikker. Frankl hevder at det eneste forgjengelige er mulighetene. Så snart de realiseres er de reddet og overlevert til fortiden. Forgjengeligheten gjør ikke livet meningsløst, men det avhenger av om vi er ansvarlige og realiserer mulighetene som gis oss her og nå.

Frankl opplevde at fangenes søken etter mening var en primær kraft i deres liv. Han siterer ofte Nietzsches utsagn om at et menneske som vet hvorfor det lever, kan tåle et hvilket som helst hvordan. Videre sier han at meningen med våre liv ikke kan oppfinnes av oss selv, men heller må oppdages. Hans opplevelse var at mening er noe som møter oss i hvert øyeblikk, i hver handling og hver situasjon. Man skal ikke lete etter en abstrakt mening med livet. Hver har sine oppgaver å utføre. Han kan ikke erstattes i dette og kan heller ikke leve livet om igjen. I følge Frankl blir hvert menneske spurt av livet, og sitt svar kan det bare gi ved å være ansvarlig her og nå. På den måten ser han ansvarligheten som selve menneskelivets vesen. Han understreker at meningen er å finne i livet, ikke inne i det enkelte menneske, som om mennesket var et lukket system. Han mener det virkelige mål for menneskelivet ikke ligger i å realisere seg selv, men i å transcendere seg selv. Bare i den grad mennesket hengir seg til å virkeliggjøre sitt livs mening i hvert øyeblikk, vil det også realisere seg selv. Meningen vil alltid være der, den er individuell og til stede i hvert øyeblikk. Den kan oppdages enten gjennom våre handlinger, gjennom å erfare noe verdifullt i natur eller kultur, gjennom å erfare et annet menneske ved kjærlighet, eller gjennom å lide. 

Frankl tar et oppgjør med determinismen. Han vedgår at mennesket lever under betingelser som begrenser dets frihet. Det har ikke frihet fra disse betingelsene, men det har frihet til å innta en bestemt holdning til betingelsene. Det kan enten gi etter for betingelsene eller aktivt forholde seg til dem. Mennesket eksisterer ikke kun, men bestemmer hvordan dets liv skal være, og hvordan det vil handle i hvert øyeblikk. En av hovedkonklusjonene etter hans erfaringer i leiren, var menneskets evne til å heve seg over betingelsene og overskride dets grenser. Slik sett transcenderer det seg selv. Han snakker ikke om mindfulness eller nærværstrening, men sier allikevel noe som viser at han har forstått kjernen i hva dette handler om. Han sier at mellom stimulus og respons finnes et mellomrom. I det mellomrommet ligger vår mulighet til å velge vår respons. Mellomrommet gir oss mulighet for vekst og utvikling. Dette var også i tråd med fars erfaringer fra krigen, og det har vært en inspirasjon for meg i min søken etter mening. 

Jeg opplever at nærværstreningen bringer meg nærmere dette mellomrommet, og gjør det lettere for meg å motta livet slik det er. Det gjør det lettere å fylle hvert øyeblikk med mening gjennom å velge hvilke holdninger, tanker og følelser jeg gir oppmerksomhet til. Jeg erfarer at jeg ikke kan kontrollere livet, men at jeg kan møte det med anerkjennelse, og ha tillit til at hver situasjon og hvert møte gir muligheter for å handle i tråd med mine grunnleggende verdier.

Jeg ønsker dere alle en strålende høst og takker for å være en del av det levende felleskapet som foreningen Mindfulness Norge er. Og så håper jeg å se så mange som mulig av dere på konferansen i Trondheim til høsten.

Vennlig hilsen

Michael de Vibe

20.8.18

Aktiviteter

Ingen aktiviteter tilgjengelig for øyeblikket